Korleis sau og geit formar verdsarvstaden
I over tusen år har setring og den årlige buføringa forma livet langs dei vestnorske fjordane. Årsaka låg i topografien: Dei bratte fjellveggane gav berre små bruksareal i dalen. For å sikre overleving gjennom den harde vinteren, måtte gras haustast, tørkast og lagrast som høy.
Så snart vårsola smelta snøen, dreiv bøndene dyra sine til dei høgtliggjande fjellbeita (setrar eller fjellbeite). Der beita dyra på næringsrikt fjellgras, medan mjølka vart foredla direkte til haldbare produkt på setrene. Tradisjonen vert halden i hevd enkelte stadar også i dag.
Dyr på beite på Herdalssetra – den siste aktive setra i UNESCO-verdsarvområdet Vestnorsk fjordlandskap. Fotos: Ariadne Olsen
Innsikt i ein levande tradisjon
Når snøen trekkjer seg tilbake om våren, startar det tradisjonelle arbeidet med buføring for gardsfamiliane langs Geirangerfjorden. Då fraktar, jagar og leiar bøndene dyra ut på fjellbeite. Denne kortfilmen viser det tette bandet mellom menneske, dyr og det bratte fjellterrenget.
Bli med ein lokal gardsfamilie i kortfilmen «Våreventyr: Buføring av sau til fjellbeite» av Stiftinga Geirangerfjorden Verdsarv på ferda deira opp til dei høge fjellbeita.
Framveksten av eit unikt kulturlandskap
Hundreår med beiting har forma fjellandskapet. Det voks fram opne, solrike område som i dag husar høgt spesialiserte økosystem. Mange sjeldne artar av plantar, insekt og sopp tilpassa seg særskilt til desse lysforholda. Beiting skapar ein mosaikk av mikrohabitat som gir eit rikare artsmangfald av villblomar, sommarfuglar og villbier enn ein tett, attgrodd bjørkeskog.
Samstundes dempar denne praksisen naturfare: Regelmessig beita gras dannar eit tett rotnettverk som stabiliserer jordsmonnet i bratte fjellsider og reduserer erosjon forårsaka av kraftig regn. Dersom desse områda blir ståande ubeita, råtnar høgt, daudt gras under snødekket om vinteren og skapar eit glatt lag som aukar risikogrensa for grunne jord- og snøskred.
Ung geit på beite i dei bratte hellingane på garden Vesterås ovanfor Geiranger. Foto: Ariadne Olsen
Rolla til beiting i møte med klimaendringane
I dag er det å drive dyr til seters lite lønnsamt for mange gardsbruk. Likevel er beiting meir avgjerande enn nokonsinne, fordi klimaendringane i høgt tempo endrar fjellmiljøet. Auka temperaturar forlenger vekstsesongen og gjer at tregrensa trekkjer seg høgare opp i hellingane. Utan den kontinuerlege innsatsen frå dyra ville alpine enger og bratte fjellsider grodd til med buskar og tre (attgroing) i løpet av få tiår. Sau og geit fungerer som en naturleg buffer mot denne forvandlinga. Dei tek ikkje berre vare på økosystemet, men oppfyller og mandatet frå UNESCO, som uttrykkjeleg verna dette fjordområdet som eit samspel mellom natur og menneskeleg bruk av landskapet:
Tilskot og utfordringar: Jerv og økonavtalen
For å gjere denne tenesta for kulturlandskapet økonomisk mogleg, gir den norske staten målretta støtte til bøndene. Gjennom Regionalt miljøprogram (RMP) og eigne verdsarvmidlar får bøndene tilskot under særskilte vilkår for å beite i bratt terreng og ta vare på det historiske kulturlandskapet.
Likevel står dyreigarane overfor ein annan stor utfordring: jerven. Ifølgje den nasjonale rovviltovervakinga (Rovdata) har fjellmassivet rundt Geirangerfjorden og Reinheimen nasjonalpark ein av dei høgaste tettleikane av jerv i Norge. Om sommaren fører desse rovdyra regelmessig til store tap av lam på fritt beite, noko som er ei tung kjenslemessig og økonomisk bør for bøndene. Trass i desse vanskelege kåra held dei lokale bøndene i Geiranger fast på tradisjonen, og sikrar med det eit avgjerande kulturelt element i verdsarvstaden for framtida.
Unge geiter på Vesterås gard helsar sin aller første vår velkomen ovanfor Geirangerfjorden. Foto: Ariadne Olsen
Referansar
Austad, I., & Hauge, L. (2008): The «Fjordscape» of Inner Sogn, Western Norway. I: Jones, M., & Olwig, K. R. (Red.): Nordic Landscapes: Region and Belonging on the Northern Edge of Europe. University of Minnesota Press, s. 202–228.
Stiftinga Geirangerfjorden Verdsarv (2025): Våreventyr: Buføring av sau til fjellbeite. Kortfilm. (YouTube)
Hanssen-Bauer, I. m.fl. (2015): Klima i Norge 2100. NCCS Report No. 2/2015, Norsk klimaservicesenter / Miljødirektoratet.
Miljødirektoratet: Rovbase – Nasjonal database for rovviltobservasjonar og tap av beitedyr. (Rovbase.no)
Reinton, L. (1955–1962): Sæterbruket i Norge (Band I–III). Instituttet for sammenlignende kulturforskning, Aschehoug. (Nasjonalbiblioteket)
Rovdata / NINA: Bestandsstatus for jerv i Norge. Nasjonalt overvåkingsprogram for rovvilt. (Rovdata.no)
Statsforvaltaren i Møre og Romsdal: Regionalt miljøprogram (RMP) for Møre og Romsdal. (Statsforvalteren.no)
Tasser, E., & Tappeiner, U. (2002): Impact of land-use changes on mountain vegetation. Applied Vegetation Science, 5(2), s. 173–184.
UNESCO World Heritage Centre (2005): West Norwegian Fjords – Geirangerfjord and Nærøyfjord. Nomination Dossier / IUCN Evaluation No. 1195.
Skrive av Aaron Hager