Fjorden har halde på ei hemmelegheit
Djupt nede i det iskalde, bekmørke djupet, der sollyset aldri når fram, har ein skjult skatt vakse fram i stillheit. Desse djuphavstrukturane er truleg fleire hundre år gamle, og har lege skjulte for menneskeauge. I 2025 sende vi eit fjernstyrt undervassfartøy (ROV) ned til fjordbotnen for å kartleggje livet i havet. Det vi fann, endrar forståinga vår av Vestnorsk fjordlandskap for alltid.
Sjå kortdokumentaren vår om djuphavsekspedisjonen og møt forskarane og lokalfolket som vernar denne verda.
Då lyset trefte botnen
Før dykket trudde vi at ROV-en mest sannsynleg ville finne samfunn av djuphavsvampar og sjøfjør. Men då lyset frå fartøyet skar gjennom mørket, lyste skjermane i kontrollrommet opp med massive, komplekse og levande korallrev. Slik hugsar marinbiolog Christiane Todt det:
"Vi filma sjøbotnen og såg nokre svampar og mange ulike fiskar, men plutseleg – og dette var verkeleg overraskande – dukka det opp eit steinkorallrev med mykje levande korall, og revet var ganske stort. Det var fantastisk å sjå noko slikt 100 kilometer frå ope hav. Dette er verkeleg spesielt."
Christiane Todt
Desse levande djuphavsbyane ligg midt i ein av dei mest kjende farvegane våre, akkurat mellom dei ikoniske fossane Sju Søstre og Geiranger sentrum. «Om du tek eit cruise på Geirangerfjorden, passerer du truleg rett over desse korallrevområda», seier Todt.
Marinbiolog Ørjan Sørstrønen Vabø viser kvar korallane vart oppdaga – midt mellom den kjende fossen og Geiranger sentrum.
Nede i mørket har desse kolonidyra brukt hundrevis av år på å byggje kalkstrukturar som kan bli opptil fire meter høge. Desse bleike, nesten spøkelsesaktige byggjarane – hovudsakleg augekorall (Desmophyllum pertusum) – viser at livet ikkje treng sola for å byggje ein by; det treng berre mørke straumar og tid.
At slike enorme strukturar først vart oppdaga i 2025, var ei audmjuk oppleving. Det minner oss om at forståinga vår av det biologiske mangfaldet i fjorden framleis er heilt i startfasen. For ukjend og ukartlagt betyr ikkje tomt, og funnet av desse korallreva reiser viktige spørsmål om korleis vi skal møte framtidig utvikling med respekt for det vi enno ikkje veit.
Ein yrande undervassmetropol
Kartlegginga viste at denne skjulte metropolen strekkjer seg gjennom det verna verdsarvområdet. Medan store Augekorallar byggjer fundament i det kjende vatnet i Geirangerfjorden, finst det ei anna verd i djupterskelen i Sunnylvsfjorden. Her reiser Sjøtre seg som ein levande skog, medan djuphavssvampar filtrerer det iskalde vatnet. Fjordane våre er langt meir enn berre kaldt vatn – dei er eit tett folkesett nabolag der kvar art har si oppgåve.
Korallane vart funne innanfor verdsarven: Sunnylvsfjorden og Geirangerfjorden
Livet i fjorden strekkjer seg langt utover dei harde fjellveggane. Sjølv dei flate og tilsynelatande tomme slettene av mjuk leire er tekne over av skjøre kolonidyr som liknar gammaldagse fjørpennar eller levande fuglefjører. Betydninga av desse djuphavsbyane går langt utover sjølve fjorden. Som marinbiolog Ørjan Vabø forklarer, heng alt i havet saman.
"Desse oasane av liv gjer at mindre organismar kan trivast... dei kan skape ein smitteeffekt. Fisk kjem dit for å finne mat, sym vidare og blir mat for andre fiskar andre stadar. Dette er verkeleg eit ‘hot spot’ for biologisk mangfald, noko som er viktig for resten av havet."
Ørjan Sørstrønen Vabø
Barnehagen i fjorden
Denne skjulte byen under vatnet er ikkje berre ei vitskapleg oppdaging; den er sjølve livsnerva i lokale tradisjonar.
Dei komplekse korallreva fungerer som ein livsviktig barnehage for livet i fjorden. Småfisk bruker dei tallause gøymestadane for å skjerme seg mot sterke straumar og rovdyr medan dei veks. I generasjonar har lokale fiskarar oppsøkt korallområda fordi dei er gode fiskeplassar for lange, brosme og uer. Dei har i praksis fiska over taket på ein korallbarnehage – ein skjør balanse som får oss til å tenkje nytt om kvar middagen vår eigentleg søv.
For den lokale fiskeentusiasten Tor Hole var omfanget av denne levande byen ei openberring. «Det overraska meg at det fanst så mange artar, over så store område, og i så mange fargar,» fortel Tor. Han har brukt eit heilt liv på å flyte rett over dette skjulte underverket.
"Eg begynte å fiske saman med bestefar min då eg var 8–10 år gammal. Då hadde vi ikkje motor, så vi måtte ro utover mot Sju søstre."
Tor Hole
Fiskarane våre haustar ikkje berre frå fjorden – dei vernar òg om desse områda. Fordi lokale fiskarar som Tor Hole brukar tradisjonelle og skånsame metodar som garn, line og dorg, fann forskarane ingen tydelege fiskeskadar på korallreva.
Samtidig er lokale fiskarar som Tor glade for at det store industrifisket har stoppa inne i fjordane. Slik seier Tor om industriskipa som tidlegare tømde fjorden: «Forsvinn silda, så forsvinn den andre fisken òg.«
Å vite at dette økosystemet finst, tvingar oss til å tenkje nytt om korleis vi forvaltar fjorden. Medan den indre fjorden fungerer som ei trygg hamn, er trekkrutene til fiskane gjennom område som Storfjorden lenger ut, framleis utsette for industrifiske. Det reiser eit viktig spørsmål: Gir det meining å passe på stova dersom vi slepper bulldosarar inn i gangen?
Sjølv aktivitetar på land – som vegbygging eller dumping av stein – kan sende fint støv fleire kilometer gjennom vatnet og kvele dei skjøre polyppane. Kanskje må vi leite etter ein betre balanse mellom menneske og natur, ved å ta forholdsreglar så vi ikkje gravlegg desse vakre skapningane.
Verdsarven vår er større enn vi trudde
Då Vestnorsk fjordlandskap fekk verdsarvstatus, visste vi ikkje ein gong at desse 500 år gamle korallane fanst. Den framifrå universelle verdien (OUV) var basert på det storslåtte landskapet vi kunne sjå over overflata.
Denne oppdaginga tyder på at området er endå meir unikt globalt enn UNESCO først var klar over. Verdsarvstatusen vart gitt på grunn av det vi kunne sjå. No som vi veit om det biologiske underet i djupet, må også ansvaret vårt for verda gå djupare.
Den skjulte skatten er funnen. No er det opp til oss alle å sørgje for at han får leve vidare i nye 500 år.